Språkmodeller har de siste årene blitt langt sterkere på alt fra programmering til matematikk og analyse. Likevel er spørsmålet om de faktisk skriver godt, fortsatt omstridt. I en kommentar publisert 21. oktober argumenteres det for at AI-tekst ofte fremstår som unødvendig ordrik, overforklarende og forsiktig formulert – selv når innholdet i seg selv er korrekt.
Kritikken treffer et kjent problem i generativ tekst: God prosa handler ikke bare om grammatikk og faktakunnskap. Den krever rytme, prioritering, presise overganger og en følelse av at hvert avsnitt har en tydelig funksjon. Når en modell forsøker å gardere seg mot misforståelser, kan resultatet bli lange forbehold, gjentakelser og formuleringer som virker glatte, men lite personlige.
Samtidig er bildet mer sammensatt enn påstanden om at AI skriver dårlig. En oppdatert internasjonal skrivebenchmark, basert på anonyme sammenligninger av modelltekster, viser svært høye resultater for de ledende modellene. Modeller gjør særlig godt fra seg i avgrensede teksttyper som artikler, profesjonelle dokumenter, markedsføring og kortere kommunikasjon.
Forskjellen kan ligge i hva som måles. Blindtester kan belønne klarhet, korrekt struktur og evnen til å følge en oppgavebeskrivelse. Stilbaserte analyser ser derimot etter tegn som setningsvariasjon, forutsigbare ordvalg, gjentatte retoriske mønstre og hvor mye teksten ligner menneskelig språkbruk. Slike analyser finner fortsatt tydelige forskjeller mellom menneskelig prosa og tekst fra flere ledende språkmodeller.
Forskning på skriveevaluering peker dessuten på at kvalitet er vanskelig å koke ned til én karakter. Tekster kan være faktuelt gode og formelt korrekte, men likevel mangle originalitet, presis redigering eller en naturlig stemme. Dette blir særlig synlig i lengre tekster, der modellen må holde en rød tråd og bygge gode overganger mellom ideer uten å fylle rommet med standardfraser.
Utviklerne erkjenner selv at språkmodellene kan ha stilistiske tendenser. OpenAI anbefaler blant annet at brukere spesifiserer ønsket struktur og tone, og advarer mot unødige punktlister, faste vendinger og overforklaringer. Det viser at skrivekvalitet ikke bare er et spørsmål om modellens kapasitet, men også om instruksene, eksemplene og redigeringen rundt den.
Dermed er ikke svaret nødvendigvis at AI er dårlig til å skrive. Snarere ser modellene ut til å være blitt svært gode på målbare skriveoppgaver, samtidig som de fortsatt strever med enkelte trekk lesere forbinder med levende, økonomisk og særpreget prosa. For redaksjoner, bedrifter og studenter betyr det at AI kan være et nyttig førsteutkast, men at den menneskelige redaktøren fortsatt har en sentral rolle.