Den gamle tommelfingerregelen er enkel: Sett tredemølla på én prosent stigning, så tilsvarer økta løping ute. Men det er ikke lenger grunnlag for å behandle innstillingen som en universell fasit.
Runner’s World Norge peker på at én prosent stigning ikke nødvendigvis trengs for å kompensere for manglende luftmotstand, særlig ikke ved roligere fart. Samtidig viser en ny studie publisert i august 2026 at løping på bane krevde mer energi enn løping på tredemølle med én prosent stigning hos deltakerne som ble testet.
I den nye studien gjennomførte tolv trente mannlige utholdenhetsløpere like trinnvise løpeøkter på tredemølle og på en 400-metersbane. På mølla var stigningen satt til én prosent. Forskerne målte blant annet oksygenopptak og energikostnad per tilbakelagt kilometer. Resultatet var at løpingen ute gjennomgående kostet mer energi, også når mølla var hevet én prosent. Den gjennomsnittlige oksygenkostnaden per kilometer var 204,2 milliliter per kilo kroppsvekt ute, mot 197,1 på mølla.
Det betyr ikke at alle bør skru mølla opp til to prosent. Studien var liten, inkluderte bare menn og undersøkte trente løpere innenfor et bestemt fartsområde. Den sier heller ikke at én fast innstilling kan gjenskape vind, underlag, svinger, små høydeforskjeller og løperens egne justeringer ute.
Én-prosentregelen har likevel en vitenskapelig bakgrunn. Et mye sitert studie fra 1996 lot ni trente mannlige løpere løpe både ute og på tredemølle ved flere hastigheter. Forskerne fant at én prosent stigning i snitt ga en energikostnad som lå nær løping ute over korte, jevne drag. Samtidig viste resultatene en tydelig tendens: Ved lave hastigheter kunne flat mølle være tilstrekkelig, mens høyere fart kunne kreve mer stigning for å nærme seg forholdene ute.
Bildet blir enda mer sammensatt når biomekanikken tas med. En systematisk oversikt og meta-analyse av 33 studier konkluderte med at tredemølleløping og uteløping er ganske like på de fleste målte områder. Likevel ble det funnet forskjeller blant annet i fotisett, kontakttid og bevegelser i kne og ankel. En annen forskningsoversikt fant på sin side at fysiologiske reaksjoner i stor grad kan være sammenlignbare ved submaksimal løping, noe som understreker at forskjellen mellom inne og ute varierer med både fart, utstyr og testopplegg.
For mosjonister er den mest praktiske konklusjonen at mølla ikke trenger å stå på én prosent av vane. På rolige og flate økter kan null prosent være et fornuftig valg. Skal målet være bakketrening, styrke eller variasjon, er stigning et nyttig virkemiddel – men da bør den brukes fordi økta faktisk skal være hardere, ikke fordi én prosent automatisk skal etterligne uteløping.
Det er også verdt å være varsom med brå endringer. Økt stigning flytter belastningen: Forskning på løpsbelastning viser at oppoverløping kan redusere belastningen ved kneet, men øke belastningen på blant annet akillessenen og skinnebeinet. For løpere med smerter eller nylige skader bør derfor fart, volum og stigning justeres gradvis – og ved vedvarende plager vurderes sammen med helsepersonell.