Den velkjente regelen om å bruke 1 prosent stigning på tredemølla for å kopiere en flat løpetur ute, bør ikke behandles som en fast fasit. Det er hovedkonklusjonen i en nyere forskningsgjennomgang som vurderer tre tiår med studier av løpsøkonomi på mølle og ute. Forskerne konkluderer med at én fast stigningsprosent ikke treffer likt for alle løpere eller under alle forhold.
Bakgrunnen for rådet er en mye sitert studie fra 1996. Den fant at 1 prosent stigning i snitt kunne gi en energikostnad som lignet uteløping for ni godt trente mannlige løpere ved bestemte, relativt høye hastigheter. Formålet var å kompensere for luftmotstanden man normalt møter utendørs. Men datagrunnlaget var begrenset, og nyere vurderinger peker på at resultatet ikke uten videre kan overføres til rolige turer, alle typer møller eller alle løpere.
For de fleste mosjonister betyr dette at det er fullt forsvarlig å løpe flatt på mølla når økten er rolig eller moderat. Ved høyere fart, særlig når målet er å forberede seg på rask landeveisløping i vindstille forhold, kan en liten stigning fortsatt være et praktisk virkemiddel. Den bør imidlertid ses som en individuell justering – ikke som et krav.
Tidligere systematiske oversikter har også funnet at fysiologiske mål som oksygenopptak ofte er nokså like mellom mølleløping og uteløping, både ved 0 og 1 prosent stigning. Samtidig varierer opplevd anstrengelse, fartskontroll og løpsprestasjon mellom studiene.
Selve løpssteget er dessuten i hovedsak sammenlignbart på mølle og ute, ifølge en meta-analyse av 33 studier med til sammen 494 deltakere. Forskerne fant likevel enkelte små forskjeller, blant annet i fotisett, kontakttid og bevegelse i kne og ankel. En mindre studie av erfarne studentløpere fant ingen tydelig forskjell i stegfrekvens eller andre tidsrelaterte stegvariabler mellom 0 og 1 prosent stigning på mølle.
Stigning er heller ikke nødvendigvis det mest skånsomme valget. En laboratoriestudie fant høyere beregnet belastning på akillessenen ved mølleløping enn ved uteløping, mens belastningen på kneleddets patellofemorale ledd var omtrent lik. Det betyr ikke at mølleløping er utrygt, men at løpere med akillesplager eller nylig økt treningsmengde bør være varsomme med å legge inn stigning ukritisk.
Det mest praktiske rådet er derfor å velge innstilling ut fra hensikten med økten: 0 prosent fungerer godt for en kontrollert, flat løpetur innendørs, mens stigning kan brukes målrettet for bakketrening, variasjon eller spesifikk konkurranseforberedelse. Den beste innstillingen er ikke alltid 1 prosent – men den som passer tempoet, treningsmålet og kroppen til løperen.