En ny Guardian-reportasje om å bruke Instagram med mindre personlig tilpassede anbefalinger har gitt ny oppmerksomhet til et sentralt spørsmål i reguleringen av sosiale medier: Skal brukere selv kunne velge bort algoritmer som sorterer og foreslår innhold?
Reportasjen beskriver hvordan opplevelsen av tjenesten endrer seg når anbefalinger i mindre grad bygger på tidligere aktivitet. I stedet for en strøm som kontinuerlig forsøker å forutsi hva brukeren vil se, blir innholdet nærmere knyttet til kontoer brukeren selv har valgt å følge. Det kan gjøre tjenesten mindre engasjerende, men også mer oversiktlig og mindre styrt av plattformens mål om oppmerksomhet.
Debatten kommer mens Australia fortsetter å skjerpe politikken for barns bruk av sosiale medier. Landet har vedtatt regler som pålegger utpekte sosiale medier å ta rimelige tiltak for å hindre at personer under 16 år oppretter eller beholder kontoer. Regelverket retter seg først og fremst mot alder og sikkerhet, ikke mot et generelt krav om at alle voksne brukere skal kunne slå av algoritmer.
Likevel viser Instagram-testen at aldergrenser og brukerinnflytelse er to ulike, men beslektede spørsmål. Mens aldersregler skal begrense barns tilgang til potensielt skadelige tjenester, handler algoritmevalg om hvordan plattformene påvirker alle brukeres oppmerksomhet, informasjonstilgang og innholdsvaner.
I EU er valgmuligheter for anbefalingssystemer allerede en del av regelverket for svært store nettplattformer. Digital Services Act krever at slike tjenester forklarer de viktigste parameterne i anbefalingssystemene sine og gir minst ett alternativ som ikke er basert på profilering. Ordningen innebærer ikke at algoritmisk sortering forsvinner, men at brukeren skal få et reelt alternativ.
Meta har også lansert enkelte innstillinger som lar Instagram-brukere justere eller tilbakestille anbefalt innhold. Hvor synlige, varige og praktiske slike funksjoner er, blir imidlertid avgjørende. Dersom valget er gjemt i menyer, må gjentas ofte eller reduserer viktige deler av tjenesten, kan kontrollen i praksis bli begrenset.
Den australske debatten kan derfor bevege seg fra spørsmålet om hvem som får bruke sosiale medier, til også å handle om på hvilke premisser de brukes. For myndigheter, plattformer og brukere blir utfordringen å finne en modell som gir meningsfull valgfrihet uten å legge hele ansvaret for digital sikkerhet og oppmerksomhetsstyring på den enkelte.