En ny omtale av forskning fra Talatan i Kina setter søkelys på hvordan store solcelleanlegg kan endre forholdene i tørre økosystemer. Målingene viser at jordens totale karboninnhold i området med solcellepaneler var 125,89 prosent høyere enn i nærliggende, uberørt ørkenmark.
Feltarbeidet ble gjort i 2023 og 2024 ved et solkraftverk på 1 gigawatt som dekker om lag 67 kvadratkilometer på den nordøstlige delen av Qinghai-Tibet-platået. Forskerne sammenlignet jord under panelene, mellom panelrekkene og ved panelenes drypplinjer med kontrollområder utenfor anlegget.
Resultatene peker særlig på utformingen av solcelleanlegget som en viktig faktor. Paneler som følger solen gjennom dagen, ga høyere karboninnhold i jorden enn både delvis bevegelige og faste panelkonstruksjoner. Ifølge forskerne kan skygge, lavere jordtemperatur og mindre fordamping bidra til at jorden holder bedre på fuktighet og at vegetasjonen får andre vekstvilkår.
Effekten var imidlertid sterkest nær overflaten. Det organiske karbonet falt med økende jorddybde, mens det uorganiske karbonet økte svakt. Samlet sett sank det totale karboninnholdet dypere i jorden. Det betyr at funnet ikke uten videre kan tolkes som bevis på omfattende og varig karbonbinding.
Studien viser også at sammenhengen mellom karboninnholdet og miljøfaktorer som fuktighet, tilgjengelig nitrogen og leirinnhold ikke er lineær. Når et kritisk nivå passeres, kan responsen endre karakter. Det gjør det vanskelig å overføre resultatene direkte til solcelleparker i andre ørkenområder, med andre jordtyper eller andre paneloppsett.
Forskerne mener derfor at solkraft i tørre områder kan ha økologiske bieffekter som bør inngå i planleggingen av nye anlegg. Samtidig trengs det lengre måleserier og fullstendige livsløpsanalyser som inkluderer produksjon av paneler, bygging, arealinngrep og drift, før solcelleparkens samlede klimaeffekt kan fastslås.